Hva er den beste kampsporten (for meg) ?

Moderne eller tradisjonell, kampsport eller selvforsvar, stående kamp eller bryting, slag eller spark, drakt eller ikke drakt - her er en kort veiledning til hvordan du navigerer i et stadig økende tilbud av ulike typer kampsport.

Dette er spørsmålet mange stiller seg når de skal starte med kampsport - hvilken er egentlig mest effektiv? Svarene har en tendens til å innta korte mer eller mindre logiske slutninger: MMA, der er jo “alt” lov. Krav Maga, det er kampsystemet utviklet av det Israelske forsvaret. Boksing, bare se på Mike Tyson på sitt beste. Og bryting, det er jo brytere som dominerer i MMA uansett.

For å være helt ærlige tror vi ikke at man blir enige om et riktig svar noen gang. Men vi vil gjerne reflektere litt over tematikken ut fra perspektivet til en nybegynner som er usikker på hvilken kampsport man bør velge. Aller først vil vi ta tak i uttrykket “best”. Hva betyr det at en kampsport er best? Noen vil kanskje si best i en kontrollert kampsituasjon, men under hvilke regler? Andre trekker frem selvforsvar som en lakmustest. Dernest har du andre motiver for å trene kampsport - bedre fysisk form, selvkontroll, disiplin, psykisk velvære, økt bevegelighet og mulighet til å trene en idrett gjennom hele livet.

Så kommer vi til problemstillingen som jeg liker å kalle “teori møter virkeligheten”. Den oppstår gjerne når man innser at ferdigheten ikke eksisterer i kampsporten selv, men i utøveren som må lære den og bruke den. For å ta et praktisk eksempel: om man som helt fersk får tid til å trene en gang i uken, og bruker denne på å forsøke å lære et veldig bredt felt (for eksempel MMA, som både består av både stående slag, spark og knær, stående bryting, bakkekamp samt slag på bakken) vil man mest sannsynlig få mye dårligere fremgang enn om man med samme tidsbruk forsøker å lære en mer avgrenset ferdighet (det være seg boksing, Brasiliansk Jiu Jitsu, bryting eller Judo). For å sitere Carlson Gracie Sr “You know a thousand moves, and you suck at every one of them”.

Den neste leksjonen i “teori møter virkelighet” kan man fort få i forbindelse med selvforsvar. “Everyone has a plan until they get punched in the mouth” sa Iron Mike en gang, og i selvforsvar kan dette oversettes med at om man har trent massevis av scenario-basert trening, rollespill og ikke har øvd teknikker med full kontakt på trening (dette begrenser seg gjerne selv dersom selvforsvarssystemet øver på spark i skrittet og fingre i øyet), så får man seg rett og slett en skikkelig overraskelse om man i en selvforsvarsituasjon blir utøvd slag, spark eller bryteteknikker med full kraft. Derfor finnes det en egenverdi i å trene med full, eller tilnærmet full, kontakt. Også sett fra et selvforsvarsperspektiv. I motsatt fall er det også slik at ikke alle teknikker lar seg overføre fra trening, også med full kontakt, til en uoversiktlig selvforsvarsituasjon. Det er også verdt å reflektere over risikovurdering. Dersom man fordi man trener kampsport/selvforsvar har stor tillit i egen evne til å forsvare seg selv, kan det resultere i at man blir mindre flink til å unngå eller flykte fra potensielt farlige situasjoner. Da har man altså netto utsatt seg for MER risiko enn man hadde i utgangspunktet.  

Det tredje kapitlet i “teori møter virkelighet” er det vi kan kalle for Bruce Lee-effekten. Som kjent vant Bruce Lee slåsskampene i alle filmene sine. Og i noen kampsporter vinner man alltid om man bruker kampsporten riktig. Som gode statister i Lee sine filmer faller alle til riktig øyeblikk og tilsynelatende nesten uten bruk av krefter. Det viser seg dessverre at denne effekten forsvinner som dugg for solen om en ikke-troende utøver prøver seg. Slike miljøer har av den grunn en tendens til å være eksklusive og lukkede, ikke-troende får ikke delta på trening, det sparres ikke, og placeboeffekten boostes av mester-titler i hytt og pine. Det er viktig å påpeke at denne trenden er på tilbakegang, særlig siden slike røde flagg spres som ild i tørt gress på internett, men også fordi de fleste som underviser tross alt er ærlige og redelige og promoterer det som er bra med deres kampstil fremfor å late som den er noe den ikke er. La oss nok en gang understreke at ulike mennesker kan ha ulike mål med kampsport. For eksempel kan meditasjon, motorisk læring gjennom teknikker med lett kontakt eller mønster/kata (som flere tradisjonelle kampsporter har), rytme og dans (som for eksempel i Capoeira), avspenning, bevegelighetstrening og andre ting være nyttig om målene ikke er å bli den beste kampsportutøveren. Men kanskje man ønsker å komme i bedre fysisk form, få vektnedgang, forbedre koordinasjon eller bevegelighet osv. Da er vi tilbake til formålet med å starte med kampsport som vi var inne på tidligere, som nødvendigvis er helt avgjørende for hvilken sport som er riktig for akkurat deg.

Vi gir likevel noen enkle råd om du vurderer å starte med kampsport, og vil finne den som er best (for deg)

• Ta prøvetimer før du melder deg inn. Da kan du se an miljøet, prøve treningene og vurdere ulike steder/idretter før du binder deg.

• Vær realistisk. En kampsport er som en verktøykasse. Noen kommer aldri lenger enn til å lære å bruke skrutrekkeren, og da hjelper det ikke hvor bra drillen og hammeren er. Kompliserte teknikker tar lengre tid.

• Se etter røde flagg (lukket miljø, kult-dannelse, ingen sparring selv om man hevder sporten er effektiv i en ekte trusselsituasjon eller kamp etc.)

• Prøv litt forskjellig og se hva du liker. Den mest effektive kampsporten for deg er den du fortsatt trener om noen år.

• Se etter anmeldelser på Google, Facebook osv., samt se hvilke meritter utøverne som trener og har trent der har oppnådd (dette er enklere i konkurranseidretter). Ikke la deg blende av interne belter og grader.